En fantastisk soloppgang i slutten av September, 06:30 om morgen i kø på vei til jobb. Kamera lå i bilen, det var ingen vei utenom.
Turfantastene i familien Midtun/Linseth var forsterket med Astrids venninne Thea. Sammen tok vi turen Zakariasdammen – Reindalseter – Danskehytta – Kaldhusseter. Her ser du ruta vi tok.
Vi startet med en to timers tur fra Zakariasdammen til Reindalsseter. Det første stykket langs vannet er noe kjedelig, men det tar seg opp i det vi starter oppstigningen til dalen inn mot Reindalssætra.
Etter å ha krysset Reindalsfossen flater terrenget noe ut før vi får en kraftig stigning opp mot Haugane som er selve terskelen i denne hengedalen. I bunnen av den siste kneika har noen drevet folkeopplysning med de bevingede ord “Ein kjem ikkje te fjells når en går på flat veg”.
Reindalsetra er en av DNT’s flaggskip. Luksus med dusj, tre retters middag og et fabelaktig frokostbord. På kvelden leide vi kano og fikk en flott tur på Langvatnet.
Vi startet dagen med å kjempe oss de 600 høydemetrene opp til Daurmålshaugen. Dette er et strekk for de som trives best i oppoverbakke. Her fikk vi en velfortjent pust i bakken. Vi hadde T-skjorte vær selv i 1300 meters høyde. Vi har gjort unna den verste stigningen, men skal enda noen meter opp til Landversbreen (1550 m.o.h) før rutas høydepunkt er nådd. Herifra er det nedoverbakke til Vikvatnet. Turen fra Vikvatnet til Danskehytta var tung da vi vasset i råtten snø.
Det var godt å komme i hus. Danskehytta er ei trivelig selvbetjent hytte. Etter et fabelaktig hermetikk måltid, ble det kortspill. Vi hadde fått selskap av en barnefamilie fra Stranda som bidro med nye kortspill.
Vi våknet til gråvær, men heldigvis uten regn. Etter en kort stigning over kneika til Reindalshola var resten av dagen i nedoverbakke. Første halvdel av turen går i en åpen dal langs Reindalsvatnet. Det ble en kald fornøyelse da vi måtte krysse elva. Derifra går turen langs Filvatnet før kneika ned til Kaldhussætra.
Reidar og Trine rømte fra resten av familien og for på fjellet. Her ser du ruta vi tok.
Første overnatting var på Reindalsetra. Zakariasdammen til Reindalsetra er en kjent og kjær tur, men det er ikke så ofte vi har overnattet på hytta. Alle bekvemmeligheter på denne hytta, dusj og tre retters middag setter en ekstra spiss på fjell livet.
Frokosten på hytta er en fin start på dagen. Vi starter med ei lita kneik opp til terskelen av Reindalen. Når man først er over kneika, flater dalen ut. Jevn lav stigning, et lett terreng å gå i. Fantastisk utsikt bakover mot Svartegga. Vi tar lunch ved Isholsvatnet. Herifra er det kun 150 høydemeter igjen til toppen av passet som fører ned i dalen mot Pyttbua.
Vi hadde et fabelaktig vær, det var nok med T-skjorte selv på toppen av passet 1550 m.o.h. Vi måtte krysse relativt store partier med snø. Fra toppen av passet er det kun 1 kilometer til Nedre Botnvatn. Turen langs vatnet og fram til Pyttbua er noe kjedelig og langtekkelig. Det var mye folk på hytta, men vi var heldige å fikk sengeplasser.
Vi våknet til duskregn og lavt skydekke, men med regntøy var det forsatt levelig. Fra Pyttbua er det ei bratt kneik, 350 høydemeter opp til Radiovatnet. Der hadde vi en kort rast på denne møblerte rasteplassen.
Turen videre til Veltdalen går gjennom et gold steinørken. Det ble surt og kaldt før vi var framme med hytta. For å få opp varmen ble det en kort dukkert i en delvis islagt pytt. Relativt smertefyllt når det står på, men desto bedre når man er ferdig.
Vi toppet kvelden med boks baccalao, ikke helt på høyde med vår egen hjemmelagede, men er man sulten nok smaker det meste godt.
Skiftende skydekke og bedring i været neste dag. Vi var innom Fieldfarehytta på veien. Hytta var brukt av offiserer av kompani Linge under krigen. Tre av disse tilbrakte det siste krigsåret i denne 4 kvadratmeter store hytta.
Turen videre forbi Smettevatn og gjennom Veltdalen til Reindalsetra er noe av det fineste den norske fjellheimen har å by på. Stien går mer eller mindre på en naturlig hylle i den nordlige fjellsida av dalen. Framme ved Reindalsetra hadde vi en kort rast før vi begynte den 2 timer lange turen ned til Zakariasdammen hvor bilen var parkert.
Reidar, Trine og Astrid hadde en fabelaktig skitur fra Haukeliseter til Ådneram i Mars 2009. Her ser du ruta vi fulgte.
Etter en busstur fra Stavanger ankom vi Haukeliseter omkring klokka 12:00 på lørdag morgen. Vi fikk prøvd skiutstyr på en kort tur i nærområdet før middag. Vi hadde 7 dager med hermetikk i vente og ville derfor nyte en bedre middag før vi ga oss i kast med selvbetjenings hyttene. Skuffelsen var derfor stor da vi må bytte kremet hummersuppe og reinsdyrsteik med en kjøttkake middag.
Etter en god frokost kom vi avgårde i retning Holmavatn omkring klokka 10:00. Vi fikk en god start med lettskyet klar vær. Værgudene var imidlertid i dårlig lune. Lettskyet vær skiftet til kuling og snødrev i løpet av kort tid. Sikten var til tider mindre en avstanden mellom stikkene. Vi vurderte å grave oss ned noen kilometer før Holmevatn hytta, men valgte å forsette. Da vi endelig nådde Holmavasshytta var det i ferd med å bli mørkt. Hytta var i tillegg så nedsnødd at det var vanskelig å finne inngangen.
Etter å ha vandret rundt hytta på utkikk etter inngangen, skimtet vi til slutt en skikkelse i det ene vinduet. Vedkommende geleidet oss i riktig retning, og vi fant snø tunnellen som ledet inn til hovedinngangen. Det var 3 slitne kropper som kom inn i varmen. Utenfor hadde dagslyset nå forlatt oss. Vi kom fram i tide, men med vesentlig mindre margin enn hva man kunne ønske seg. Inne i hytta ble vi møtt av tre tyske ski entusiaster.
Vi våknet neste dag til lettskyet oppholdsvær. Snøstormen dagen i forveien hadde lagt igjen 30 cm nysnø. Vi hadde en forholdsvis kort distanse til neste hytte, men nysnøen gjorde også dette til en relativt stri dag. Vi var ikke klar over at vinter veien til Bleskestadmoen gikk over Holmavatn. Vi valgte derfor å navigere etter sommeruta som var merket på kartet. Vi hadde derfor ikke nytte av hverken ferdig spor eller merking på denne dagsetappen.
Etter lunch kom vi inn på den merkede vinterløypa og fikk noen lettere kilometer i snøscooter sporet. Desverre sluttet merkinga helt umotivert en kilometer etter at vi forlot Sandvatn. Det var noe vanskelig navigering i dalen ned mot Bleskestadmoen. Vi valgte et spor som antagelig lå noe for langt mot elva. Terrenget var her ulendt og ga oss flere utfordringer. Men, vi ankom Bleskestadmoen i god tid før sola gikk ned. Sætra viste seg fra sin beste side i solrenninga, et fantastisk idyllisk sted og antagelig den triveligste hytta på strekket fra Haukeliseter til Ådneram. En times tid etter ankomst fikk vi besøk av en engelsk skiturist. Han meldte om merkede løyper og gode forhold for vår neste etappe. Det ble kun oss 4 på hytta denne natta.
De to første dagene som distansemessig skulle være de letteste var på grunn av vær og føreforhold en stor utfordring. Den lengste dagsetappen ville vi få neste dag. Vi måtte ta en avgjørelse om vi skulle avbryte turen her å ta oss ned til Nesflaten neste dag eller om vi skulle forsøke å gjennomføre som opprinnelige planlagt. Under de gjeldende forhold ville vi antagelig ikke nå fram til neste hytte i løpet av en dagsmarsj. Men, vi bestemte oss for å se an neste dags vær og føreforhold før vi tok den endelige avgørelsen. Neste dag kom med et fabelaktig vær, blå himmel og vindstille. Vi var oppe i gryotta og ute av hytta før klokka var 07:00. Engelskmannen var generøs og tok det meste av renholdet da vi hadde en lang dagsetappe foran oss.
Vi hadde jevn stigning fra Bleskestadmoen opp til Moltenuten og derifra en svak hellning ned mot sætra ved Krokvatn. Rett før sætra skremte vi opp rypeflokk på 15 individer. Det ble en kort rast før vi ga oss i kast med den 4 km sammenhengede stigningen opp Trolldalen. På toppen ved Brudled så vi spor etter jerv. Vi fikk bekreftet tilstedeværelsen av jerv da vi like etter traff en scooter patrulje fra viltnemda. Heldigvis kunne vi bruke scooter sporet som underlag nesten helt fram til Krossvatn. Vi ankom rimelig full hytte på Krossvatn omkring klokka 18:30.
Også på Krossvatn var det et internasjonalt miljø. En engelsk gruppe på 5 personer samt et fransk ektepar var allered installert i hytta da vi kom. Heldigvis var det fortsatt ledig sengeplass. Et knakende godt hermetikk måltid satte en spiss på en vakker, men ganske slitsom dag.
Opprinnelig plan var å gå fra Krossvatn til Storsteinen. Men, vi var slitne etter 3 lange etapper og endret derfor på planene. Den 16 km lange turen til Hovvatn ble en overkommelig tur.
Vi ankom Hovvatn hytta i fint vintervær tidlig ettermiddag og traff igjen den engelske tur gruppa. Nok et hermetisk festmåltid! Avslappende ettermiddag/kveld med fråtsing i pannekaker samt kortspill.
Neste dag våknet vi til sterk vind og 15 minus grader. Morgenen startet med god sikt, men dette endret seg utover dagen. God merking samt en relativt kort etappe gjorde at det føltes relativt trygt å ta turen. Bra utstyr gjorde at vi klarte å holde varmen. Vinden økte i styrke og vi var rimelig fornøyd da vi fikk øye på hytta.
Det ble en kald kveld/natt. På tross av stormfyring gjennom hele natta fikk vi aldri temperaturen over 15 grader. Neste dag brukte vi nødtelefonen for å melde i fra om at vi ville ankomme Ådneram en dag etter planen. Vi fikk i samme anledning sjekket værmeldingen. Prognosene antydet at været neppe ville bli dårligere i løpet av dagen. På tross av en del vind om morgenen valgte vi derfor å forsette til Storevatn.
Været bedret seg vesentlig utover dagen og vi hadde en fin tur til Kringlevatn hvor vi laget varm lunch.
I heiene over Såtjørn begynte vi å se spor etter villrein. Turens absolutte høydepunkt kom før nedfarten til Storevatn da Astrid oppdaget villrein flokken stående på en høyde noen hundre meter fra løypetraseen.
Etter en fabelaktig utforkjøring ankom vi Storevatn. Vi var heldige å fikk plass i den minste hytta i sammen med et ungt par fra Stavanger. Den engelske gruppa vi hadde tatt følge med fra Storsteinen måtte innlosjeres i hovedhytta. De hadde en tung jobb med å få inneklimaet opp på et akseptabelt nivå.
Siste dag ble en solskinns dag. Vi var innom Taumevanns hytta for lunch og traff en gjeng frisk norsk ungdom der. Mye latter før vi ga oss i kast med de siste kilometrene ned mot Ådneram. Vi hadde en kort tur innom butikken for innkjøp av etterlengtet junkfood før vi satte oss i bilen og reiste i retning Sandnes. Vi var rimelig fornøyd med å se sivilisasjonen igjen etter 7 dager i fjellet.
Inspirert av fjorårets tur fra Haukelister til Ådneram dro Reidar, Trine og Astrid nok en gang ut på langtur. Denne gang fra Finse til Haukeliseter. Her ser du ruta vi gikk.
Vi hadde en luksus overnatting med god mat og drikke samt godt selskap (Tjetland klanen) på Finse 1222 før den egentlige turen startet. Vi forlot det gode selskap etter en mektig frokost (Astrid fikk dekket bacon behovet) og la i vei i retning Krækkja omkring klokka 10:00. En fabelaktig dag med blå himmel og vindstille. Stor trafikk i sporet grunnet det gode været samt påskeferie.
Et fabelaktig vær samt det faktum at vi var midt i høysesongen gjorde at ble det trangt om plassen på Krækkja (tre bordsettinger og ca 150 gjester totalt). Men, vi var tidlig framme ved hytta og fikk derfor sengeplass. Det ble en time i solveggen før det ble tid for å tenke på middag. Jevn trafikk av folk. Før kvelden var omme lå det folk i hver en krok.
Etter en tradisjonell DNT frokost med havregrøt og kokt egg var vi klar for en ny skiøkt. Fint vintervær, gode løyper og lett terreng. Vi krysset veien over Hardanger vidda etter et par timer.
Stigstuv er ei trivelig privat fjellstue. Vi ankom tidlig ettermiddag og fikk også her sengeplass. Det ble nok en ettermiddag i solveggen krydret med vaffler og kalde forfriskninger, et luksus liv. Betjeningen toppet oppholdet med en fabelaktig tre retters middag.
Ingen tvil om at sentral vidda er flat. Turen fra Stigstuv er omtrent uten høydemeter. Når man vanligvis ferdes i Rogalands småkuperte terreng, kan dette bli noe i overkant kjedelig. Men, heldigvis hadde vi også denne dagen værgudene på vår side, blå himmel, blått føre og noen lunde vindstille. Sandhaug er en av de større hyttene på Hardangervidda med 80 sengeplasser og gode fasiliter. Vi fikk en sosial ettermiddag og kveld.
Neste dag startet værmessig bra, men det ble gråere utover dagen. Vi satte mer og mer pris på DNT’s kvisting.
Kraftig snøvær i det vi ankom hytta. En god følelse å komme fra snøstorm til hyttevarme. Litlos er ei trivelig og intim betjent hytte. Vi fikk noen timer i peisestua med kiosk mat før vi prioriterte dusj.
Startet turen i retning Hellevassbu i mildt gråvær og null sikt. Det ble en transport etappe da vi ikke så mer en neste kvist.
Vi ankom det som var den eneste ubetjente hytta på denne turen tidsnok til å få sengeplasser. Hytta ble rimelig full før kvelden var omme. Sosial kveld med mye kortspill, lott og løye.
Neste dag ble nok en transport etappe, null sikt førte til grundige studier av skotuppene. Det kan være god meditasjon å fokusere på skotuppenes evige vekselbevegelse. Vi intok medbrakt medpakke i ei lita åpen jeger/fiske brakke. Surt og kaldt vær. Vi var rimelig fornøyd da vi ankom Haukeliseter i god tid før buss avgang til Stavanger.
Nok en fabelaktig tur som kan anbefales på det varmeste. Vi hadde et luksus liv på betjente hytter, god mat, dusj og andre bekvemmeligheter. Men, terrenget på denne delen av vidda er noe flatt og kjedelig.
Reidars feiring av de første femti foregikk på Afrikas topp. Vi gikk den 7 dagers lange Lemosho ruta vist på kartet nedenfor. Sammen med et team bestående av 1 guide, 1 assistent guide, 1 kokk, 1 kelner, 1 toalett sjef samt 4 bærere ble Reidar og Trine trygt geleidet til Uhuru Peak (5895 m.o.h).
Vi startet dagen med noen timers kjøring i jeep fra Moshi og ankom Londorossi, inngangen til Kilimanjaro parken ved lunch tider. Vi hadde 3 timers gange gjennom regnskog til den første leiren. På veien traff vi på “blueback” aper. Vi så også hvor elefantene hadde brøytet seg vei gjennom jungelen. Vi var det første teamet som ankom leirplassen. Senere på kvelden fikk vi selskap av et større lag. Den 9 manns store gruppen med sine 36 bærere satte teamet vårt litt i skyggen.
Første delen av dagen gikk gjennom glissen regnskog. Nydelig vegetasjon med trær fullstendig begrodd av lav. Vi så spor etter bøffel på stien. Regnskogen forsvant etter som vi kom opp i høyden. Ved lunch tider var vi framme ved platået omkring Shira 1 leiren. Teamet var gått i forveien. Da vi var framme ved rasteplassen, var spiseteltet satt opp og lunchen klar for servering. En varm treretter til lunch er akkurat passe når man er på telttur.
Vi fortsetter østover og kommer opp i 4600 m.o.h. ved “Lava Tower” før vi begynner nedstigningen til Baranco. På slutten av dagen går vi gjennom en fantastisk kaktusvegetasjon. Den trange bekkedalen åpner seg fint i det vi får øye på teltplassen. På motsatt side ser vi starten på neste dags etappe. Er det mulig å gå opp den fjellsida?
Pangstart på dagen, vi starter med turens bratteste stigning. Ikke helt komfortabelt for oss høydesvake. Framme ved leiren får vi se den snødekte toppen for første gang. En øde leirplass uten vegetasjon i skrått terreng, et absurd sted. Hva gjør alle disse menneskene her? Vi får tro at de er ute i samme ærend som oss.
Barafu er knutepunktet for alle rutene, et travelt sted. Et lett snøvær resulterte i 10 cm snø. Vi har nydelig utsikt mot Mt. Kibo. Litt sommerfugler i magen når vi tenker på morgendagen. Det blir en tidlig kveld. Er vi heldige får vi 3 timers søvn før vi starter oppstigningen.
Topp dagen starter klokka 23:30, stummende mørkt. Vi går i jevnt tempo full konsentrasjon om neste manns skohæler. Oksygen mangelen er ille, vi puster som kvaler. Anbefalingen er å puste gjennom nesa, men dette gir langt fra nok luft. Vi når “Stella Point” i grevens time. Vi er rimelig utslitt, men fornøyd over at vi nådde toppen i det sola kryper over skydekket. Lønn for strevet, fantastisk å nå målet! Trollsk stemning, sola lager en pyramide formet skygge over skyene på motsatt side.
Nedstigningen til Barafu var en kraftig påkjenning for lår muskulaturen. Vel framme i leiren er vi nok en gang fullstendig utslitt. Vi hadde et par timers hvile i teltet før vi gjorde et tappert forsøk på å innta lunch.
Men, dagen var ikke ferdig. Nye 1500 høyde meter måtte forseres før vi nådde neste leir. På dette tidspunktet hadde vi foretrukket oppstigning framfor nedstigning. Lårmuskulaturen var tynt til det ytterste, Reidar prøvde flere kreative gangarter, sidelengs som baklengs. Vi rakk fram til neste leir før mørkets frambrudd. Vi hadde da gjennomført 1500 høydemeter opp til toppen for så å ta 3000 høydemeter ned til leiren i løpet av 20 timer. Det var ikke vanskelig å få sove den natta.
Neste dag hadde vi tre timers lett gange til Mweka Gate. En kort biltur til Moshi og vi fikk vi en velfortjent dusj på hotellet.
Melsheia viste seg fra sin beste side da jeg tok min nyinnkjøpte Sigma vidvinkel på tur for en test. Klikk på blog tittelen ovenfor, så kan du se resultatet.
Bilder
Familie Album
Humor
Jukebox
Korallveien3 animert
Turer
